En spinning deltakers bekjennelser aka. Totalt Jævla Bunnslam

Jeg er ikke helt sikker på når det eksakt var, bare at det var et sted mellom august og oktober 2007. Buksene mine hang ikke lenger like ledig, spesielt med tanke på at jeg også hadde skiftet til en større størelse uten særlig effekt. Dette, og at navnet "Norm" hadde begynt å dukke opp i hodet mitt hver gang jeg svinset inn døren på Last Train, koblet med et stadig mer krøllete hår, ledet til min avgjørelse om at her var det fare på ferde. Kun en ting kunne bringe meg ut av dette uføret: trening. Jeg måtte ned i vekt. Jeg var iferd med å bli feit. Jeg var iferd med å bli Norm. Feit og ensom. Herregud.
En påfølgende rask endring i innstilling og en sjeldent effektiv snuoperasjon hva gjaldt utadventhet førte før jeg fikk sukk for meg til at jeg både møtte kvinnen i mitt liv og startet med trening på Elixia innen en måned (Januar 2008). Flaks for meg var at hun traff meg på mitt feiteste, det kunne kun gå en vei.

28 januar 2008 tok jeg mine første ustøe skritt inn i lokalene til Elixia, la oss si det var på Lambertseter. Jeg hadde jo vært medlem før, støttet aktivt Elixia i en lengere periode tidliger på 2000-tallet, dog med svært stor fraværsprosent.

I begynnelsen la jeg ikke så godt merke til det, min angst for trening i system og sammen med andre mennesker jeg virkelig ikke identiifserte meg med sørget for det. Men efter en uke eller to, etter hvert som jeg ble varm i trøya, begynte det sakte å synke inn over meg. Hva i helvete var det de spillte over høytalerene mens folk trente? Josh Groban? Idol-pub fyren? Bonnie Tyler? Uavlatelig pumpet dritten ut av høytalerene dag efter dag. På lavt volum riktignok, men den var der. Som muzak designet til å snike seg inn i ørene dine, forpeste smakssansene og tvinge deg til å nynne på skiten når du, sliten og med lavt imunforsvar, labbet hjem efter endt dyst på gym'en.

Nå er jeg i utgangspunktet veldig glad i å sykle, fortrinnsvis utendørs. Og drevet av både kjærlighet til min kvinne og resultatene som treningen ga, jeg raste jo ned i vekt, noen uker flere kilo av gangen, så var min erfaring med spinning svært kort, våren rakk heldigvis å komme før jeg tilbrakte altfor mye tid inne i et av spinningrommene. De gangene jeg var der inne hadde jeg tankene andre steder. Jeg fikk med meg at de var glad i Bonnie Tyler, og av en eller annen pussig grunn, Sweet med Ballroom Blitz, men det ble med den milde irritasjonen før jeg heldigvis kunne stikke nesa ut i friluft, svippe på meg sykkelskoene og gjenoppta syklingen til jobben istedenfor.

I midten av juni 2008 hadde jeg gått ned 15 kilo, man tok sommerferie, og bortsett fra fortsatt endel sykling til jobb, tok jeg også sommerferie fra Elixia. Lite visste jeg hvor vekten min var på vei.

I juli 2008 pådro jeg meg en skade i nakken under sykling. Det hadde skjedd meg en gang før, for et par år siden, og resultatet da som nå var at jeg ikke kunne trene på 3 måneder. Men det var jo til en viss del greit, jeg hadde jo blitt så tynn! Så tok livet av, jeg skulle plutselig bli far igjen, jeg fikk samboer, vi kjøpte et hus sammen (oppussingsobjekt selvfølgelig) og trening hadde jeg definitivt ikke tid til.

Spol frem i tid. Januar 2010. Akkurat vært på ferie på Lanzarote. Sitter å ser på bilder av meg selv badende i vannet. Beltespennen min gnager meg under navlen der jeg sitter og rister på hodet over synet som møter meg i displayet på kameraet. Hvem faen er han blekfete fyren i vannet sammen med den yngste datteren min? Kan det virkelig være meg? Hvordan i helvete skjedde dette? Jeg konkluderer selvfølgelig raskt med at det er min samboers/barns skyld, men resultatet er jo fortsatt det samme. Jeg har gått opp 17 kilo. Jeg har for helvete blitt tjukk igjen!

Eder og galle går veggimellom i stua, jeg biter i det sure eplet og trasker opp til (la oss kalle det) Elixia Lambertseter igjen. Som det gode og fromme mennesket jeg er har jeg jo selvfølgelig latt mitt medlemskap hos Elixia tøffe og gå i den perioden jeg ikke har vært der. Hva er vel en 5-6000 kroner mellom venner?
De har fått seg et flott nytt lokale. Spinningrommet har blitt mye større, det inneholder nå, blant annet, snart flere airconditionapparater enn døra på Last gikk opp og igjen like efter at røykeloven ble innført.
Jeg kjenner fortsatt angsten ved å tråkke inn døren på dette senteret. Stedet der man treffer alle de man prøver å unngå å bli venn med på Facebook (ikke dere, Tina og Jon Cato). Stedet der instruktøren er den samme fyren som gikk i klasse med lillebroren din på barneskolen, noe som for alltid vil gjøre ham liten i mine øyne.

Det skal vise seg at selv om lokalet er nytt så har cd-bunken mirakuløst overlevd mitt fravær. Min første dag på spinning og jeg har i et anfall av galskap meldt meg på et 2 timers Tour de France løp. Før vi en gang er ute av Monaco har flere saksofoner i solnedgang fyrt av sine smektende salver enn den totale nålevende elgebestanden i Norge vil kunne klare å hamle opp med noensinne. Tempoet økes og den umsikjennelige lyden av Sweet med Ballroom Blitz runger ut i lokalet. For første av intet mindre enn 4 ganger den neste timen. Så kommer den sedvanlige kaskaden av Euro/Italo-disco. Ispedd hissige, motiverende, rop fra instruktøsen skal dette visstnok fylle meg med ståpå humør og gutz. Nå er det Bonnie Tyler sin tur, og unge Haaland begynner å få problemer med både motivasjon og stedvis tiltakende tegn på godt skjult utadvent aggresjon. Men instruktøsen vet råd og fanger unge Haaland i et godt kamuflert bakholdsangrep. Hun begynner å skippe mellom introen på sangene, en 3-4 av gangen, i søken på neste schlaeger. Dette medfører en topping av Haaland'sk aggro, for ikke å snakke om tempoproblemer tråkkemessig, det er visst derfor jeg er der, og jeg blir stiv som en stokk, får mageknip og begynner å fryse. Toru de France varte bare i 1 time for undertegnede.
Dag 1 - Totalt Jævla Bunnslam vs. Unge Haaland: 1 -0


Det skal ta en helg med mye god vin og et avbrekk fra trening før undertegnede igjen, ufortrødent setter sine ben i spinningrommet på E****.

Denne gangen skal vi holde på i 70 minutter og jeg gruer meg til gjenhør med 70-tallskompisene mine i Sweet. Bare så det er sagt, jeg hadde egentlig i utgangspunktet et veldig greit forhold både til Sweet og låta Ballroom Blitz, det er en av de første låtene jeg kan huske fra min barndom som jeg synes var ufattelig fet der den kom ut av reiseradioen til min far en lørdags formiddag på verandaen (dette husker jeg, i motsetning til når min eldste datter tok sine første skritt) Men nå sto vårt vennskap i fare, takket være instruktører/tøser med et helt ubegripelig snevert forhold/kjennskap til musikk. Det skulle vise seg jeg hadde lite å frykte. Instruktøren hadde selvfølgelig en mye bedre overraskelse på lur. Det meste av timen gikk helt greit. Det finnes, grovt sett, to dominerende musikkstilarter i spinning: Italo/Euro disco med bisarre innslag og de med en forkjærlighet for sen 70/80 talls pop-jazz-funk eller hva nå svineriet heter. Det blandet med Spinning Råkk, dvs. Supertramp, Toto, Dance With a Stranger og nært beslektetelendighet. Det gjør vondt i sjela, men det gjør deg i det minste ekstremt aggressiv efter hvert, noe som kan være nyttig i seie motbakker efter 40 minutter med tråkking(dog jeg betviler sterkt at aggresivitet er formålet med musikken)
Efter 45 minutter derimot, kommer det store angrepet. The Motherload. Jahn Teigen. Bli Bra Igjen. Jeg var helt uforbredt. Det traff meg midt i solar pleksus
Musikken dempes brått midt i refrenget. Folk synger faen meg refrenget høyt! Du må-du-må bli bra igjen lyder fra 40 ivrige struper. Plutselig er vi ikke i en spinningsal lenger, men på et rekonvalesens senter for de med potensielt dødelige sykdommer, et sted langt oppe i fjellheimen på et hotell utenfor sesongen. Du-må-du-må bli braaa igjeeen!

Hva faen er det i veien med voksne mennesker som synes dette er motiverende? Hvor faens infantilt nedsnødd går det an å bli. Til helvete med dere alle sammen og faen ta meg selv for at dette er hva jeg må gå igjennom for å få strandkroppen til en adonis innen sommeren. Jeg vil høre G.G.Allin - LCD Soundsystem - Motorhead - DJ Shadow - Bay Area funk. Det finnes abnorme mengder musikk der ute, hva er i veien med dere, instruktører og instruktøser? Er det ikke en slags utdanning man må igjennom? Totalt Jævla Bunnslam. Det er hva dere spiller og det er hva dere gjør oss til.

Jeg vil ha global oppvarming og sommer NÅ!